Duggen på speilet skjuler og tilslører. Jeg ser kun konturene av en skikkelse. Det er både noe kjent og ukjent på samme tid. Det kjente gjør meg trygg og det ukjente lokker med spenning, mystikk.

Med tiden forsvinner tåken og jeg ser ansiktet klarere. Personen blir mer synlig og står frem som en annen person. Mitt eget ansikt kjenner jeg, rynkene, de grå skjeggstubbene, vikene som gradvis vokser. Tegnene på at jeg er menneske og lever.

Ansiktet foran meg er en annens. Med fingrene stryker jeg over glasset, følger den andres linjer. Et kast med hodet og duggen fester seg på speilet igjen. Det er noe skremmende når man speiler seg i en annens blikk. En ting er å se sprekkene i fasaden til den andre. Noe helt annet er det å vite at ens egne feil og mangler blir likeså synlig.

Derfor er det lettere å la rommet bli fylt av tåken. La disen skjule og tilsløre, å kle oss inn i de våte perler og la speilet bli fuktig pånytt.

Det er alltid lettere å velge en livsløgn, å gjøre seg usynlig for å behage andre. Lettere å skjule sine skavanker for å kunne stå frem som noe annet. Dessverre er det også lettere å holde den andre fast i sine egne bilder, enn å tørke speilet og sette fri.

Speil, speil på veggen der …

En gang ved tidenes morgen våknet mannen og gikk ut i natten. Under stjernenes lys satt han alene ved vannhullet, helt for seg selv. I dypet av sitt bryst kjente han en smerte. Hver natt hadde han sovnet med seg selv, om dagen våknet med seg selv og enhver handling hadde han gjorde for seg selv. Han følte på sin tomhet og denne natten slo han ikke i hjel noen av dyrene som kom for å slukke sin tørst.

Mens han satt slik kom en vakker kvinne ut av mørket og satte seg på huk hos ham. Hun tok hans hender. Han studerte leppene hennes, og hermet hennes bevegelser. Leppene formet seg og lyder steg opp av stillheten. Lydene ble til ord og ordene til setninger.

Når solen steg opp over horisonten hadde han fortalt sin historie. Med språket hadde han latt henne få del av hans liv. Sammen satt de ved vannhullet i morgensolen. De kledde tanker og følelser i ord og lot hverandre få del i historiene om sine liv.

I morgendisen så de drømmene ta form.

Månen skinner blekt inn gjennom et vindu som skulle vært vasket for minst tre år siden. På innsiden springer et hamster rundt i hjulet sitt. Natt etter natt, uke etter uke og år etter år har den lille gnageren sprunget rundt i hjulet sitt.

Solide metallstenger utgjør buret, så det har ikke annet valg.

Når natten er omme, krøller dyret seg sammen til en liten bylt. Da står eieren dens opp. Søvnig ser han til at dyret har nok mat og vann før han smører matpakken og går ut døren.

Etter mange timer våker hamstret av at døren går opp og eieren kommer sliten inn igjen. Det har han gjort i år etter år.

Han ser på dyret som titter på ham. ”Du lever ikke stort til liv”, sier han. ”Som bare springer rundt i det hjulet hver natt”.

Lite vet han at et hamster springer i hamsterhjulet sitt fordi det er omgitt av stålbjelker, ikke fordi det er i dens natur.

Det var et stort møte. Mange profesjoner var samlet. Noen hadde lang utdannelse, mens andre hadde lang erfaring. Enkelte hadde begge deler.

En oppgave skulle besvares gruppevis og Anders ble med på en av gruppene. Han hadde studer i syv år og var psykolog.

”Så heldig vi er”, sa en av damene på gruppen, ”som har en psykolog med oss”. De andre sa seg enige.

Anders tittet opp. ”Så heldig Anders er”, sa han. ”Som er på gruppe med dere. Jeg er her som meg selv, dere er her som dere. Livet dere har levd, har gitt dere helt unike erfaringer som ingen andre har”.

Det er godt å kjenne solen varme på ryggen. Høre måkenes skrik og samtidig ha lukten av det salte havet i nesen. Tidlig søndags morgen har jeg hele stranden for meg selv og et hav av tid.

Jeg hinker litt i standkanten, buksebena er brettet opp så det gjør ingenting om jeg noen ganger hopper i vannet. Bølgene vasker vekk sporene bak meg. Blikket blir fanget av en stein som glimter i vannet. Jeg plukker den opp, ser en ny stein, nå har leken blitt en annen.

Jeg kjenner på steinene. Alle ser ut som blanke edelsteiner når de fortsatt er våte. Når de tørker blir noen rue og blasse i fargen. Dem kaster jeg. Andre derimot er glatte, helt runde og har et spesielt mønster. De spesielle tar jeg vare på. Noen er helt flate.

Helt flate steiner? Før jeg rekker å tenke endrer leken seg igjen. Hånden tar sats og kaster den flate steinen i en vinkel mot vannflaten. Inni meg teller jeg sprettene – seks, syv, åtte, ni.

Det ble ni sprett. Like mange sprett som jeg har fylt år.

Det føles som om det var i går.

“Vi bør fullføre denne boken”, sier hun. Jeg må si meg enig.

Forsiktig blåser hun på kaffe laten, “Det er jo en fin story”.

Igjen må jeg si meg enig. Selvfølgelig er den fin, vi har jo laget den sammen. Den er vår. Vi hadde det morsomt når vi satt og flettet sammen replikker. Tok trekk fra folk vi kjente og forstørret dem opp.

Det har vært slik en stund. Vi burde … Alltid kommer det noe i veien. Studier, jobb, oppgaver, forpliktelser … alltid er noe som må gjøres først.

Som idag. En kjøretur - vi var på jakt etter en ny topp til henne. Vi fant bare en cafe latte. “Pappa, vi burde gjøre ferdig boken vår”, sa hun.

“Hmm”, sa jeg og smilte lurt. Det hadde nemlig vært en gutt på besøk i går. De hadde vært på kino sammen for noen dager siden. “Hva med torsdagen”, foreslo jeg. “Skal vi skrive sammen fast hver torsdag?”.

Spørsmålet hang litt i luften og hun vred litt på seg.

“Det går ikke til torsdag”, sa hun. “Jeg skal nemlig til Torp”. Det er stedet hvor gutten bor.

“Å, du får kanskje litt dårlig tid fremover”, sa jeg og smilte. Hun nikket. “Det går bra”, forsikret jeg henne og fortalte om mine planer. Hvilken fortelling jeg tenkte på. Det er jo alltid noe som kommer i veien.

Vi smilte til forståelsesfult til hverandre og forsikret hverandre om at boken vår vil bli fin, at det er mange som vil like å lese den.

En dag kommer jeg til å ha et barnebarn på kneet. En jente, med store grønne øyne, som jeg kan fortelle en historie til. En historie om en bok som jeg skrev sammen med datteren min - mammaen hennes.

For det er jo en fin historie.