En gang ved tidenes morgen våknet mannen og gikk ut i natten. Under stjernenes lys satt han alene ved vannhullet, helt for seg selv. I dypet av sitt bryst kjente han en smerte. Hver natt hadde han sovnet med seg selv, om dagen våknet med seg selv og enhver handling hadde han gjorde for seg selv. Han følte på sin tomhet og denne natten slo han ikke i hjel noen av dyrene som kom for å slukke sin tørst.
Mens han satt slik kom en vakker kvinne ut av mørket og satte seg på huk hos ham. Hun tok hans hender. Han studerte leppene hennes, og hermet hennes bevegelser. Leppene formet seg og lyder steg opp av stillheten. Lydene ble til ord og ordene til setninger.
Når solen steg opp over horisonten hadde han fortalt sin historie. Med språket hadde han latt henne få del av hans liv. Sammen satt de ved vannhullet i morgensolen. De kledde tanker og følelser i ord og lot hverandre få del i historiene om sine liv.
I morgendisen så de drømmene ta form.
0 Responses til “Ved tidenes morgen”