Det er godt å kjenne solen varme på ryggen. Høre måkenes skrik og samtidig ha lukten av det salte havet i nesen. Tidlig søndags morgen har jeg hele stranden for meg selv og et hav av tid.
Jeg hinker litt i standkanten, buksebena er brettet opp så det gjør ingenting om jeg noen ganger hopper i vannet. Bølgene vasker vekk sporene bak meg. Blikket blir fanget av en stein som glimter i vannet. Jeg plukker den opp, ser en ny stein, nå har leken blitt en annen.
Jeg kjenner på steinene. Alle ser ut som blanke edelsteiner når de fortsatt er våte. Når de tørker blir noen rue og blasse i fargen. Dem kaster jeg. Andre derimot er glatte, helt runde og har et spesielt mønster. De spesielle tar jeg vare på. Noen er helt flate.
Helt flate steiner? Før jeg rekker å tenke endrer leken seg igjen. Hånden tar sats og kaster den flate steinen i en vinkel mot vannflaten. Inni meg teller jeg sprettene – seks, syv, åtte, ni.
Det ble ni sprett. Like mange sprett som jeg har fylt år.
Det føles som om det var i går.
0 Responses til “Fiskesprett”