“Vi bør fullføre denne boken”, sier hun. Jeg må si meg enig.
Forsiktig blåser hun på kaffe laten, “Det er jo en fin story”.
Igjen må jeg si meg enig. Selvfølgelig er den fin, vi har jo laget den sammen. Den er vår. Vi hadde det morsomt når vi satt og flettet sammen replikker. Tok trekk fra folk vi kjente og forstørret dem opp.
Det har vært slik en stund. Vi burde … Alltid kommer det noe i veien. Studier, jobb, oppgaver, forpliktelser … alltid er noe som må gjøres først.
Som idag. En kjøretur - vi var på jakt etter en ny topp til henne. Vi fant bare en cafe latte. “Pappa, vi burde gjøre ferdig boken vår”, sa hun.
“Hmm”, sa jeg og smilte lurt. Det hadde nemlig vært en gutt på besøk i går. De hadde vært på kino sammen for noen dager siden. “Hva med torsdagen”, foreslo jeg. “Skal vi skrive sammen fast hver torsdag?”.
Spørsmålet hang litt i luften og hun vred litt på seg.
“Det går ikke til torsdag”, sa hun. “Jeg skal nemlig til Torp”. Det er stedet hvor gutten bor.
“Å, du får kanskje litt dårlig tid fremover”, sa jeg og smilte. Hun nikket. “Det går bra”, forsikret jeg henne og fortalte om mine planer. Hvilken fortelling jeg tenkte på. Det er jo alltid noe som kommer i veien.
Vi smilte til forståelsesfult til hverandre og forsikret hverandre om at boken vår vil bli fin, at det er mange som vil like å lese den.
En dag kommer jeg til å ha et barnebarn på kneet. En jente, med store grønne øyne, som jeg kan fortelle en historie til. En historie om en bok som jeg skrev sammen med datteren min - mammaen hennes.
For det er jo en fin historie.
0 Responses til “En fin historie”